Psykosyntese er en ressursorientert, humanistisk-eksistensiell psykologisk metode og forståelsesmodell som integrerer et åndelig menneskesyn. Sjelen står sentralt i psykosyntesens paradigme, utviklet av den italienske psykiateren Robert Assagioli (1888-1975). I dag praktiseres psykosynteseterapi i over 40 land som en selvutviklingsmetode og psykoterapeutisk tilnærming som fremmer helhetlig vekst og utvikling. Den er utviklet for å skape bro mellom Vestens psykodynamiske tenkning og Østens filosofi for å styrke menneskets iboende utviklingsmuligheter og indre ressurser i møte med de utfordringer som hindrer oss i å leve ut vårt potensial og dypeste lengsler.
Psykosyntesen kan videre beskrives som en integrativ terapi som bygger på teorier fra psykoanalytisk, humanistisk, eksistensiell og transpersonlig psykologi. Psykosyntesen er en av få retninger innen psykologien som tilbyr en klinisk tilnærming som integrerer menneskets åndelige behov ved å legge blant annet til rette for spirituell praksis i forbindelse med terapi. Psykosyntesen var en del av psykologiens fjerde bølge, som ville utvide den humanistiske psykologien for å kunne være åpen for hele spekteret av menneskelig erfaring.
Det første psykosynteseinstituttet ble grunnlagt i Roma i 1925. I 2012 publiserte International Journal of Psychotherapy et eget spesialnummer viet psykosyntesen. Psykosyntesen befatter seg først og fremst med individets livsmål, mening og verdier med et blikkpunkt på de friske aspektene ved en person fremfor fokus på patologi. Psykosyntesen vektlegger menneskets egne ressurser og indre erkjennelse i arbeidet med å søke en opplevelse av mening og formål i livet og finne løsninger på problemene som hindrer oss i å leve et mer helhetlig liv. I tråd med de nyeste retningslinjene fra f eks American Psychological Association hevdet Assagioli at psykologiske problemer kan utvikles fra spirituelle besvær, og at den sunne personlighet fordrer en relasjon til ens åndelige lengsel og identitet.
